– Fordi omstillingen til et lavutslippssamfunn er vår tid største samfunnsutfordring. Det er en omstilling som må gå raskt, og den vil føre til gjennomgripende endringer. Det vil kreve mye ny kompetanse, og både utdanningssystemet og arbeidslivet må bidra. Hvis ikke vi klarer å bygge ny og omstille gammel kompetanse, risikerer vi å mislykkes med omstillingen. Og vi risikerer økt utstøting av de som jobber der de største omstillingene skjer.

– Å få oversikt over den ganske fragmenterte kunnskapen om hvilke kompetansebehov som vokser frem knyttet til det grønne skiftet. Og forhåpentlig etablere et godt kunnskapsgrunnlag for politikk og videre utvikling både i utdanning og arbeidsliv.

– Vi må sørge for at mangel på folk med riktig kompetanse ikke blir et hinder for å utvikle bærekraftige løsninger, fornybar energi og nye grønne næringer. Utdanningene må støtte opp under nasjonale satsinger som blant annet CO2-fangst og -lagring, havvind, sirkulærøkonomi og bioøkonomi. Det er også avgjørende med god forståelse for sammenhenger mellom teknologi, samfunn og miljø. Det betyr at vi ikke må tenke for smalt rundt kompetansebehov, men at vi trenger både folk med kompetanse innen naturfag og realfag, økonomi, samfunnsfag og humanistiske fag for å lykkes med omstillingen til lavutslippssamfunnet, håndtere klimarisiko og tilpasse oss klimaendringer.

– Jeg ser frem til at vi kan få en bedre forståelse av hvordan kompetansebehovene endrer seg som følge av grønn omstilling i arbeidslivet, og hvilke implikasjoner det vil ha for utdanningene våre. Vi har snakket om grønn kompetanse og grønne jobber i årevis, men fortsatt er det uklart hva det er. Nå får vi samlet eksisterende forskning og får oppdatert kunnskap gjennom et oppdrag til NIFU – og ikke minst gjennom innspill fra relevante aktører i arbeidslivet.

– For det første er vi opptatt av hva som egentlig er koblingen mellom kompetanse og grønn omstilling. På mange områder er grønn omstilling som annen omstilling, men grønn omstilling krever også noe mer. Alle virksomheter og arbeidstakere i Norge må forholde seg til dette hvis vi skal trekke hele arbeidslivet og samfunnet i en mer bærekraftig retning, også de som ikke blir definert som «grønne næringer». Vi er opptatt av hvilke krav til kompetanse det medfører og er sikre på at det krever kompetanse også ut over faglig kompetanse, slik som evnen til å samarbeide og lære. Vi tror at den læringen som skjer i arbeidslivet blir enda viktigere. I tillegg må selvsagt utdanningene legge til rette for at det kan utvikles nye næringer og at etablerte næringer kan omstilles slik at mangel på kompetanse ikke blir en for stor hindring. Alt dette krever at utvalget evner å tenke ganske bredt rundt kompetansebehovene knyttet til grønn omstilling.

– Jeg ser mest frem til at vi får utviklet en bedre forståelse av hva grønn omstilling faktisk innebærer på kompetansefeltet, både når det gjelder konsekvenser for utdanningssystemet og arbeidslivet. Gjennom diskusjoner i utvalget må vi evne å beskrive så konkret som mulig hva som ligger i grønn kompetanse. Dette blir viktig for å kunne endre utdannings-, kompetanse- og arbeidslivspolitikken slik at det understøtter grønn omstilling.

– Kompetanse og grønn omstilling går hånd i hånd. Hvis vi ikke har riktig kompetanse, vil vi som samfunn ikke klare å omstille oss. Grønn omstilling berører oss alle. På individnivå handler det om å endre etablerte tankemønstre og handlinger. Den handler om mer enn bare teknologi og etablering av for eksempel havvind og batterifabrikker. Grønn omstilling er derfor en radikal omstilling som vil få store samfunnsmessige konsekvenser.

– Gode diskusjoner som utfordrer oss alle når det gjelder innholdet i begrepene kompetanse og grønn omstilling. Det er viktig at Kompetansebehovsutvalget klarer å nå ut med sitt budskap til beslutningstakere i samfunnet og folk flest.

– Jeg jobber på et senter som forsker på årsaker og konsekvenser av ulikhet i samfunnet. I den forbindelse er kompetanse i arbeidslivet og utdanningsbakgrunn noe jeg er spesielt opptatt av. Arbeidsliv og utdanningsinstitusjoner bidrar til å opprettholde ulikhet, men gjennom politiske endringer kan vi påvirke og bedre utdanningsmuligheter og arbeidslivskompetanse for mange. Grønn omstilling er jo en av de store utfordringene framover, og vi trenger bedre kunnskap om hvordan vi får til en grønn omstilling både i utdanningssystemet og i arbeidslivet.

– Jeg ser frem til å lære mer om temaet. Jeg håper vi finner noen nye løsninger på hvordan vi kan bruke utdanningssystemet og arbeidskraften på best mulig måte for å få til en god grønn omstilling.

– Jeg er opptatt av at fylkene utøver sin kompetansepolitiske rolle i egne regioner, sammen med vår rolle som arealplanlegger. På denne måten kan fylkene bidra til å møte Norges fremtidige kompetansebehov for grønn omstilling på best mulig måte.

– Jeg ser frem til at vi får på plass en omforent og samlet oversikt over Norges fremtidige kompetansebehov for å lykkes med grønn omstilling, og håper vi kan bidra i prioriteringer av fremtidige tiltak for å dekke behovene best mulig.

– YS vil jobbe for å ivareta og utvikle arbeidsplasser i det grønne skiftet, sikre medlemmenes kompetanse, og jobbe for at våre medlemmer er godt posisjonert for et sirkulært og bærekraftig arbeidsliv. For arbeidstakere som må endre arbeidsoppgaver, er det svært viktig at de får mulighet til å oppdatere kompetansen sin. Vi må derfor utvikle gode tilbud om kompetansepåfyll og etter- og videreutdanning, og ha smidige ordninger for omskolering. Vi er også opptatt av at læreplanene i både grunnutdanninga, høyere yrkesfaglig utdanning og høyere utdanning skal gjenspeile nødvendig og oppdatert kunnskap om klimavennlig fagutøvelse.

– Det er spennende å jobbe med et tema der det både er behov for mer kunnskap og for å samle og systematisere den kunnskapen som allerede finnes. Et godt kunnskapsgrunnlag er viktig for politikkutforming og faglig satsning, og nødvendig for at vi skal greie å møte klima- og kompetanseutfordringene for framtidas arbeidsliv. Det oppleves meningsfylt å få lov til å være med på å bidra til dette.

– Å jobbe med kompetansebehov for grønn omstilling er noe av det viktigste og samtidig, paradoksalt nok, den mest usikre oppgaven vi kan ha. Jeg er særlig opptatt av at vi må ha et bredt perspektiv på dette. Vi må gå utover det selvsagte i å peke på behovet for å utvikle ny teknologisk kunnskap for å begrense utslipp eller produsere mer bærekraftige varer og tjenester. Omstillingen er avhengig av og vil påvirke alle samfunnssektorer, bransjer og fagområder, kjønnsdeling i utdannings- og arbeidsmarked, klasse og geografi.

– Jeg håper at vi kan greie å få frem et samlet bilde – og at vi kan peke på noen områder som trenger mer oppmerksomhet. Hvis vi lykkes med dette kan vi som samfunn bli bedre rigget til det omstillingsarbeidet vi allerede burde være i gang med. Mer håp enn forventning kanskje?

– Jeg har forsket på arbeidsliv og bruk av teknologi hele min yrkeskarriere og har et klart fokus på arbeidslivets utfordringer og kompetansebehov. Grønn omstilling pågår nå, og det trengs mye kompetanseheving. Det gjelder alle i hele arbeidslivet, og ikke bare de som kommer inn som nyutdannede. Jeg er derfor spesielt opptatt av hvordan vi kan tilrettelegge for livslang læring og utvikling av nødvendig kompetanse for de som er i arbeidslivet. I den forbindelse er jeg også opptatt av hvordan vi kan bruke nye digitale teknologier og opplæringsformer til å støtte opp om og øke tempoet i denne (og andre) kompetansehevingen.

– Generelt i utvalgsarbeidet har det vært veldig mange gode diskusjoner preget av at det er en kunnskapsrik og erfaren samling deltakere. Når det gjelder grønn omstilling, er kanskje noe av det viktigste både hvor altomfattende temaet er og hvor vanskelig det er å klart definere noen næringer som grønne. Det er lett å fokusere på energiproduksjon og industri og se hva som trengs av kompetanse der for å hjelpe disse næringene til å bli grønnere, men det er ikke nok. Det er heller ikke nok å fokusere på ingeniørfag og teknologi. Det er for eksempel også behov for ledelse av omstilling og forståelse og motivasjon for omstilling. Samtidig er det utfordrende å skulle vekte de ulike kompetansene, for hva kommer først, hva trenger vi mest, og hvordan skal vi skaffe det? Nok stoff for videre diskusjoner i alle fall.

 Omstillingen som samfunnet og arbeidslivet står i for å redusere og tilpasse seg klima- og miljøendringer, vil prege hele kompetanse- og utdanningspolitikken vår i lang tid fremover. Virke jobber særlig for å synliggjøre den sentrale rollen som handels- og tjenestenæringen har i den grønne omstillingen. Å redusere utslipp fra ikke-fornybare energikilder vil bare ta oss et stykke på veien mot et lavutslippssamfunn. Skal vi komme i mål, er vi avhengige av en fortsatt innovativ og omstillingsdyktig handels- og tjenestenæring som i mye større grad enn i dag tilrettelegger for gjenbruk, vedlikehold, resirkulering og mindre avfall. Omlegging av virksomhetenes forretningsmodeller i en mer sirkulær retning vil endre kompetansebehovene til medlemmene våre og utfordre både dimensjoneringen av hvilke utdanninger som tilbys, innholdet i utdanningene, men ikke minst hvordan opplæringen tilbys. Vi kan ikke belage oss på at det er nyutdannede som skal drive frem den grønne omstillingen. Derfor er det helt avgjørende at utdanningene som tilbys er tett på arbeidslivets behov og kan tas i kombinasjon med det å være i jobb. Samtidig må vi ikke glemme det grunnleggende arbeidet som må gjøres av hver enkelt og på hver arbeidsplass. En av de største farene i arbeidslivet, er å ta det som en selvfølge at alle vet hva de skal gjøre og hvor de skal starte i arbeidet med bærekraft. Utdanning er derfor bare en del av svaret for å utvikle den kompetansen arbeidslivet trenger for grønn omstilling. Veien til omstilling går gjennom å bryte det ned i håndterbare størrelser og knytte det til de daglige gjøremålene. Alle trenger ikke å gjøre alt med en gang, men vi trenger at alle gjør noe. Læringen som skjer på hver enkelt arbeidsplass er derfor også svært sentral. Virke ønsker færre festtaler og presentasjoner om den store trusselen som henger over oss, og mer av det konkrete arbeidet. Litt på spøk, og litt på alvor, pleier vi i Virke å si at verken politikere eller næringslivsledere får dra på konferanser om bærekraft før de har sjekka om arbeidsplassen deres har en plan for avfallshåndtering og energieffektivisering.

– Det er første gang jeg sitter i denne typen utvalg på vegne av Virke. Det som har vært mest spennende så langt har derfor vært å delta i diskusjoner om temaet med engasjerte og kunnskapsrike personer fra ulike ståsteder. Diskusjonen knyttet til hvordan grønn omstilling skiller seg fra annen type omstilling har til nå vært den mest interessante, men også mest krevende, øvelsen. I november var hele utvalget på studietur til Energy Innovation i Egersund. Det var utrolig gøy og inspirerende å se det tette samarbeidet mellom næringslivet og utdanningssektoren for å utvikle kompetansen man trenger innenfor havvind. Vi er avhengige av mer av denne typen samarbeidsformer fremover for å utvikle kompetansen som arbeidslivet trenger.

– Jeg er opptatt av at Norge skal oppfylle forpliktelsene vi har tatt på oss i Parisavtalen og at nedbyggingen av natur bremses kraftig. Da må vi redusere bruken av energi, bruke nye energikilder og verdsette natur høyere. Denne omstillingen krever ny kompetanse i stor bredde fordi det vil påvirke de fleste arbeidsplasser. Jeg tror det betyr noe for innholdet i utdanninger i hele utdanningsløpet, fra grunnskolen til videreutdanning, samt for læring på arbeidsplassen. Men samtidig har vi kanskje mye av kompetansen vi trenger? Det er kanskje stor omstillingskompetanse i det norske arbeidslivet, og mye av utdanningene vi har gir kompetanse som kan brukes i ulik produksjon.

– Det er viktig å klargjøre mest mulig av hva som kan være nye kompetansebehov. Sekretariatet sammenstiller mye interessant kunnskap, og det er interessante diskusjoner i utvalget med synspunkter fra arbeidsliv, næringsliv og forskere. Jeg håper rapporten kan gi retning for videre arbeid med kompetanseutvikling.

– I bunn for all omstilling må det ligge en trygghet for at vi også i fremtiden skal ha en sterk offentlig sektor som leverer tjenester av høy kvalitet. Et høyt utdanningsnivå i offentlig sektor sikrer kvalitet i offentlige tjenester, forskning i verdensklasse og trygghet og tillit i samfunnet. Innovasjon og nytenkning for å møte det grønne skiftet, demografiske utfordringer og økt digitalisering må skje gjennom satsing på forskning og høyere utdanning.
Profesjonene og kunnskapsarbeiderne som Unio-forbundene representerer, har nøkkelroller i omstillingen til et bærekraftig samfunn. Skal samfunnet klare de store endringene vi står overfor, og skal vi klare å bevare et godt velferdssamfunn, er vi avhengige av høy kompetanse i hele befolkningen. Kunnskap og kompetanse er bærebjelker i samfunnet vårt. Derfor jobber Unio for at grunnutdanninger og etter- og videreutdanning av god kvalitet skal være tilgjengelig for alle. Gjennom forskning finner vi innovative løsninger og nye jobber. Derfor er Unio en pådriver for en sterk satsing på forskning- og teknologiutvikling.

I omstillingen til et grønnere samfunn må vi sikre at alle er inkludert, at alle får delta i kompetanseheving når de trenger det. Overgangen til et grønnere samfunn må skje på en rettferdig måte, og goder og byrder må fordeles slik at det ikke skaper uheldige fordelingseffekter. Verdiskaping som resultat av grønn omstilling må komme fellesskapet til gode. Dette er en forutsetning for å skape legitimitet for endringene som må komme.

Samarbeid med fagbevegelsen gjennom to- og trepartssamarbeid, det å skape tillit, er en forutsetning for at vi skal lykkes. Vi har sett mange gode eksempler på gullet i trepartssamarbeidet. Et godt eksempel var under pandemien hvor regjeringen involverte flere departementer og partene i arbeidslivet i et fenomenalt samarbeid som bidro til raske og nødvendige omstillingsprosesser med åpenhet og tillit som grunnpilarer for å få oss gjennom krisen.

– Det er veldig spennende å delta i Kompetansebehovsutvalget. Selv om alle snakker om grønn omstilling, er det påfallende hvor vanskelig det er å vite nøyaktig hva vi snakker om. Samtidig er det mange som er opptatt av det, og jeg er imponert over det store engasjementer vi opplever, både gjennom forskning, men også gjennom utviklingsarbeid på arbeidsplassene.

Det viktigste utvalget kan gjøre, og som også ligger i vårt mandat, er å skaffe den best mulige faglige vurderingen av Norges fremtidige kompetansebehov. Vi skal analysere og vurdere tilgjengelig kunnskap, vurdere kompetansebehov og utdanningssystemets evne til å dekke dette behovet. Det er ingen tvil om at vi trenger mer kunnskap, og dette mener jeg er noe av det viktigste vi kan jobbe for.

– Vi må få bedre tak i hvordan kompetanse og grønn omstilling henger sammen. De omstillingene vi som samfunn nå står midt oppi, er omfattende og krevende. Samtidig er det slik at vi som individer og virksomheter allerede har mye av den kompetansen vi trenger. Det dreier seg ofte om å bruke kompetansen smartere. Løser vi denne kabalen, kan vi nå store resultater uten å belaste arbeidsliv og utdanningsinstitusjoner unødig. Kanskje kan vi da la begrepet “smart spesialisering” stå modell for et nytt begrep: “smart omstilling”?

– Det å møte mennesker og miljøer med ulike erfaringer og friskt blikk på nye oppgaver er alltid spennende. Slik har det vært her også. Arbeid for grønn omstilling innebærer ikke jakten på det ene grepet, men om å pusle sammen de ulike bitene som til sammen skaper en forståelse av hvor vi står og for hva vi bør gjøre. Det er et privilegium å få være med på slikt.

– Kommunesektoren har mange roller og ansvarsområder i det grønne skiftet og grønn omstilling. Både som offentlig myndighet, tjenesteyter, samfunnsutvikler, arealforvalter og som store kompetansearbeidsplasser. Kommunesektoren spiller derfor en nøkkelrolle i grønn omstilling, og for at vi skal lykkes med overgangen til sirkulærøkonomi og lavutslippssamfunnet. Dette betyr også at sektorens kompetansebehov spenner vidt, både når det gjelder kompetanse hos kommunesektorens egne ansatte, men også når det gjelder kompetansen i befolkningen om klimavennlige valg og bærekraftige lokalsamfunn. Det er dette helhetsperspektivet KS er opptatt av å få fram når vi snakker om kompetanse for grønn omstilling.

– Det er interessant å diskutere komplekse tema i et bredt sammensatt utvalg. Partene i arbeidslivet og forskere møtes med ulike perspektiv og ulike fagbakgrunner. Det kan også noen ganger være litt krevende, da en del av det vi diskuterer ikke er helt definert og vi legger kanskje ulike ting i ulike begreper. Grønn omstilling er et stort og omfattende tema, og det er interessant å se hvordan vi kan utforme spesifikke problemstillinger og utfordringer som kan spille en rolle i politikkutviklingen framover.

– For meg med lang erfaring fra UH-sektoren er det viktig at utdanningssektoren tar ansvar i oppbygging av kompetanse for grønn omstilling. Da er det viktig å se helhet i utdanningssystemet, fra grunnskole (gjerne også barnehage) til avlagte grader på ulike nivå og etter- og videreutdanning. Det må være en ansvarsfordeling og samarbeid i sektoren, i tett dialog med arbeids- og yrkesliv. Søkere til høyere yrkesfaglig utdanning og universiteter og høyskoler må få relevant informasjon om framtidens kompetansebehov. I tillegg må utdanningsinstitusjonene la grønn omstilling være tydelig i de ulike studieprogrammene og tilpasset fagenes egenart. Utdanningssøkende bør ikke være i tvil om at det er det grønne skiftet som gjelder ved valg av utdanning . Kompetanse for grønn omstilling må sees i både i et kortsiktig og et langsiktig perspektiv. Institusjonene må utdanne kandidater som har kunnskaper og handlingsevne til å tre inn i et samfunns-, arbeids- og yrkesliv preget av omstilling, men samtidig drive kunnskapsutviklingen videre for nye framtidige behov og løsninger.

– Jo mer vi jobber med temaet, dess vanskeligere er det å avgrense kompetanse rettet mot grønn omstilling og annen type kompetanse. Kunnskapsstatus på feltet blir derfor krevende både på grunn av ulike begrepsforståelser og avgrensninger av tema. Grønn omstilling angår den enkeltes hverdag, både privat og i arbeids- og yrkesliv. Det er ikke noe som kan “favnes utenom en selv”, men en livsholdning og en handlingsberedskap i hverdagen.
Det er ikke bare å tilegne seg kunnskaper innen områder som IKT, sirkulærøkonomi og bærekraft, men en måte å leve livet på med mer eller mindre dybdekunnskap innen et felt.
På tross av mye “upløyd mark”, er det interessant og stimulerende at utvalget med breddekompetanse på samfunns- og yrkesliv finner felles oppfatninger og retninger for framtidig kompetansebygging som forhåpentligvis kan bidra positivt for grønn omstilling. Det er ikke minst et privilegium å ha et så godt kompetent sekretariat som lander diskusjoner og kunnskapsinnhenting på en god måte.

– For en som er opptatt av forholdet mellom arbeid og utdanning er «grønn» omstilling et helt sentralt omdreiningspunkt for utformingen av utdanningspolitikken. Hva dette faktisk vil innebære for utdanningssystemet generelt er omstridt. Men det kan ikke være tvil om at de politiske valgene som nå fattes vil kunne få omfattende konsekvenser. Det stilles nye krav til balansering av en rekke ulike hensyn, fra praksis- eller erfaringsbasert kompetanse til forskningsbasert kompetanse, og til institusjonenes evne til å dimensjonere og å foreta prioriteringer i sine studieporteføljer. Her er det mye for forskningen å ta tak i.

– Å oppdage hvor mangefasettert grønn omstilling kan være, hvor verdiladet begrepet er, og hvor vanskelig det er å analysere og måle forholdet mellom grønn omstilling og kompetanse på en adekvat og hensiktsmessig måte.

– Det grønne skiftet kommer på toppen av andre viktige omstillinger som digitalisering og aldrende befolkning, og vil berøre oss alle. Å lykkes med det grønne skiftet handler først og fremst om å sikre at vi har god omstillingsevne, der kompetansepolitikken har en nøkkelrolle. Når omstillingspresset er stort og skjer raskt er det viktig å være i forkant, både i politikkutviklingen og i samarbeidet om kompetanseutvikling på den enkelte arbeidsplass. Hvis ikke risikerer vi økt arbeidsløshet og utenforskap på veien mot et grønnere samfunn. Omstillingsevne handler også om å sikre tillit og omstillingsvilje i befolkningen. Da er det helt avgjørende at byrder og gevinster av det grønne skiftet skjer rettferdig.

– Det er å få drøftet sammenhenger på samfunnsnivå. Hva er kompetanseutfordringene som følger av grønn omstilling? I hvilken grad kan disse vurderes ulikt avhengig av om ståstedet er samfunnet, den enkelte virksomhet eller arbeidstaker? Hvilke mekanismer i arbeidslivet på kompetanseområdet er særlig viktig å ta vare på, og eventuelt styrke, for å være best mulig rustet for det grønne skiftet? Hvilken rolle har myndighetene i å tilrettelegge for nødvendig kompetanseutvikling, og når må man forvente at virksomhetene tar ansvar? I tilknytning til disse spørsmålene er det flere dilemmaer som i for liten grad har vært framme i samfunnsdebatten.

– Vi står i fare for å gå glipp av store muligheter for grønn verdiskaping fordi vi mangler kunnskap og kompetanse. Uten en målrettet og strategisk satsning på kompetanse og utdanning vil den grønne og digitale omstillingen medføre kamp om ressursene i Norge, og det kan på sin side svekke norsk konkurranseevne og verdiskaping. Politiske ambisjoner og satsinger innen grønne industrier kan ikke realiseres uten konkrete koblinger til kompetansepolitikken. Vi må få bedre sammenheng mellom de investeringene vi gjør i kompetanseutvikling og næringssatsinger. Det er potensial for betydelig flere synergier mellom kompetansepolitikken og innovasjons- og næringspolitikken.

– Det er interessant å diskutere kompetanse for grønn omstilling med utvalgsmedlemmer med ulike perspektiver og prioriteringer. Det er også en del av oppdraget å stimulere til åpen dialog med ulike interessegrupper og i samfunnet for øvrig. Utvalget har derfor blant annet invitert til åpne innspillsarrangementer, hvor en rekke eksterne aktører har gitt interessante innspill til arbeidet. Det kombinerte møtet og studieturen til Egersund og Stavanger var også veldig inspirerende. Her fikk vi blant annet lære mer om hvordan man jobber med kompetanseutvikling innen energinæringen, og særlig innen havvind.

– Grønn omstilling vil gjøre at mange jobber forsvinner eller endrer seg. Dette kan være krevende for mange. Det krever at man er god på å tilpasse seg nye oppgaver, lære nye ting og samarbeide med nye mennesker. I faglitteraturen går dette inn under begrepet «soft skills» eller sosiale og emosjonelle kompetanser. Utdanningssystemet – fra barnehage til universitet og høyskole – må jobbe mer systematisk for å støtte opp om sosial og emosjonell kompetanse. Sosial og emosjonell kompetanse er også viktig for å drive frem grønn omstilling. Vi trenger kompetanse i å utforske og skape, i problemløsning, og i å samarbeide med andre eksperter for å finne nye løsninger.

– Det har vært interessant – men også frustrerende – å oppdage hvor dårlig datamateriale vi har for å kartlegge kompetansebehov i Norge. Det er krevende å forsøke å si noe om fremtidens kompetansebehov knyttet til grønn omstilling, som var vår oppgave, når vi ikke engang har gode data til å kartlegge behovet i dag – både kompetansebehov generelt og spesielt knyttet til grønn omstilling. Det er behov for å utvikle en faglig fundert og validert spørreundersøkelse som jevnlig gjennomføres på store representative utvalg for å ha oppdatert kunnskap om kompetansebehovet, samt for å undersøke endringer over tid og geografiske forskjeller. I tillegg bør vi undersøke om det er mulig å lage et kompetansebarometer på bakgrunn av AI-verktøy som fortløpende analyserer alle aktive stillingsannonser.